Det står skrevet evangeliet etter Johannes:
Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh 6,63-69)
Det er ikke hver generasjon som gjennomlever en pandemi. Mennesker som lever i dag er slik sett mer unntaket enn regelen. Vi lever med usikkerhet, angst og uro for at pandemien skal ramme også oss, vår familie, noen som står oss nær. Nå i november 2020 sier ekspertene at andre bølge av pandemien er over oss, mange frykter at den blir hardere enn den første bølgen. Fra og med denne uken er Oslo sosialt «stengt ned», gudstjenester gjennomføres ikke de neste tre ukene. Så håper vi at de tre ukene har sin effekt og at Oslo kan åpnes igjen, i alle fall delvis. Men vi vet ikke.
Hvor vi du gå, hvem vil du gå til…? Med alt hva du er, med hele deg?
I snart 1000 år har kirken vår her på Akersberget, den vi kaller «Gamle Aker kirke», vært et sted hvor mennesker har kunnet kommet med hele seg. Helligstedet kan gi et møte med det dypeste i deg selv og det dypeste i tilværelsen, med Gud selv. Til forskjell fra andre kirker i byen, uttrykker vår kirke her på Akersberget på en særlig måte at veien både til deg selv, og veien til tilværelsens grunn, til Gud, er en reise og prosess. Bak tykke murer. Det ene hvelvet bak det andre, lenger og lenger inn. Du kommer i bevegelse. Båret oppe av massive søyler du kan hvile mot eller gjemme deg bak, som fører deg frem mot alteret der fremme, selve rommets høydepunkt og klimaks. På vei frem i kirkerommet møter du døpefonten. La den være mer enn en «døpefont», la den være et fysisk minne om at Gud i din dåp ga deg et løfte. Et løfte om å ivareta ditt liv, gjennom alt hva som måtte møte deg på godt og på ondt, og at Gud vil ivareta deg også gjennom døden. Der fremme over alteret lyser Kristus vennlig mot deg i glassmaleriet over alteret. Her, i møte med Kristus, er du fremme. Fremme, men fortsatt på vei gjennom livet – på samme tid.
Hvor vi du gå, hvem vil du gå til…? Med alt hva du er, med hele deg?
Hit, til den snart 1000 år gamle kirken på Akersberget kan du komme. Vi forsøker å holde kirken åpen nå i korona-tiden, torsdag ettermiddag og søndag formiddag. Si ifra om du vil hjelpe oss å holde kirken åpen. Selv om du ikke kan komme til kirke for å søke gudstjeneste, inviterer kirken deg likevel til en vandring – en vandring stadig dypere, innover og innover, mot nye dybder i deg selv, og mot Gud selv, tilværelsens grunn. – Og der fremme lyser Kristus mot deg.
Inne i den väldiga romanska kyrkan
trängdes turisterna i halvmörkret.
Valv gapade bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
«Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.»
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande
piazzan tillsammans med Mr och Mrs Jones,
Herr Tanaka och Signora Sabatini,
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt.
(Tomas Tranströmer)
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.
Amen